Vi streifet så vidt innom dette temaet på forrige time, og oppdaget at Cubase ikke var konfigurert til å kjenne igjen CD-avspilleren i datamaskinene. Derfor måtte jeg demonstrere dette på min egen mac.
Prosessen er nesten den samme som når du importerer en lyd fra harddisken, en data-cd eller en usb-brikke.
Gå til “File”, velg “Import” -> “Audio CD…”. Et vindu kommer opp med oversikt over hva som er på cd-en. Velg ett av sporene. Klikk på “Grab”; Cubase “ripper” sporet ned til en lesbar datafil. Denne legger seg automatisk i “pool”-vinduet, og du kan dra lyden til hovedfeltet på samme måte som når du importerer andre lyder.
Litt om “sampling”
Man kan godt kalle den ovennevnte prosessen for sampling, selv om ordet tradisjonelt sett kommer fra den tiden man hadde store, eksterne maskiner som gjorde denne jobben. Ordet sample (eng.) betyr prøve eller utsnitt. I den digitale samplingens barndom ca midt på åttitallet satte teknologien begrensninger for hvor lange strekk man kunne sample. Så vidt jeg husker hadde eksterne samplere mot slutten av 80-tallet bare mulighet for noen minutter med sampling før minnet i sampleren var full. Sampleren ble ofte brukt som erstatning av levende musikere, og man skulle dermed ha plass til både trommer, akkord-instrumenter, lead-instrumenter og kanskje noen vokal-samples. Dette måtte følgelig ikke romme mer enn det minuttet man hadde til rådighet i samplerens minne, som igjen resulterte i kreative løsninger for å spare på ressursene. En trommelyd, f.eks en skarptromme varer kanskje et halvt sekund. Hvis man vil ha flere trommelyder, kanskje en stortromme og en hi-hat, pluss noen tom-er, utgjør dette ca 2. sekunder. Det betyr at på de første samplerene hadde man 58 sekunder igjen til andre lyder. Blåseinstrumenter krever lengre tidsstrekk, kanskje 5 sekunder. Piano krever enda lengre, kanskje 10 sekunder. Tradisjonelt har man “distribuert” lydene så hver og en tangent på MIDI-keyboardet representerer en lyd. Skarptromme på Eb-tangenten, stortromme på C, osv.
Samplingens historie strekker seg mye lenger bak i tid enn fra utviklingen av den digitale sampleren. Jeg er fristet til å påstå at samplingens historie nesten har to paralelle forløp. Ett forløp handler om å bruke/gjenbruke tidligere innspillinger i en ny sammenheng, som de første Funk/Hip-Hop-DJ-ene gjorde med platespillere på midten av 70-tallet (Grandmaster Flash, DJ Kool Herc, The Sugarhill Gang osv). Dette er kanskje først og fremst en politisk historie. Her er en link til et bra Lydverket-program om denne historien
Den andre paralellen er utviklingen av den digitale sampleren fra midten av 80-tallet, hvor man så muligheten til å spare i budsjettet ved å erstatte musikere med digitale samplinger, noe som preget lydbildet i lang tid fremover, og som har skapt mange motreaksjoner og også retrobølger i ettertid.
For Cubase finnes noen VST-instrumenter som fungerer på samme måte som en ekstern sampler. Selv bruker jeg en som heter Mach Five
[Cubase-kurs på OMK] Importere lyd fra en CD og litt om sampling
Vi streifet så vidt innom dette temaet på forrige time, og oppdaget at Cubase ikke var konfigurert til å kjenne igjen CD-avspilleren i datamaskinene. Derfor måtte jeg demonstrere dette på min egen mac.
Prosessen er nesten den samme som når du importerer en lyd fra harddisken, en data-cd eller en usb-brikke.
Gå til “File”, velg “Import” -> “Audio CD…”. Et vindu kommer opp med oversikt over hva som er på cd-en. Velg ett av sporene. Klikk på “Grab”; Cubase “ripper” sporet ned til en lesbar datafil. Denne legger seg automatisk i “pool”-vinduet, og du kan dra lyden til hovedfeltet på samme måte som når du importerer andre lyder.
Litt om “sampling”
Man kan godt kalle den ovennevnte prosessen for sampling, selv om ordet tradisjonelt sett kommer fra den tiden man hadde store, eksterne maskiner som gjorde denne jobben. Ordet sample (eng.) betyr prøve eller utsnitt. I den digitale samplingens barndom ca midt på åttitallet satte teknologien begrensninger for hvor lange strekk man kunne sample. Så vidt jeg husker hadde eksterne samplere mot slutten av 80-tallet bare mulighet for noen minutter med sampling før minnet i sampleren var full. Sampleren ble ofte brukt som erstatning av levende musikere, og man skulle dermed ha plass til både trommer, akkord-instrumenter, lead-instrumenter og kanskje noen vokal-samples. Dette måtte følgelig ikke romme mer enn det minuttet man hadde til rådighet i samplerens minne, som igjen resulterte i kreative løsninger for å spare på ressursene. En trommelyd, f.eks en skarptromme varer kanskje et halvt sekund. Hvis man vil ha flere trommelyder, kanskje en stortromme og en hi-hat, pluss noen tom-er, utgjør dette ca 2. sekunder. Det betyr at på de første samplerene hadde man 58 sekunder igjen til andre lyder. Blåseinstrumenter krever lengre tidsstrekk, kanskje 5 sekunder. Piano krever enda lengre, kanskje 10 sekunder. Tradisjonelt har man “distribuert” lydene så hver og en tangent på MIDI-keyboardet representerer en lyd. Skarptromme på Eb-tangenten, stortromme på C, osv.
Klikk her for litt historikk om den digitale sampleren
Samplingens historie strekker seg mye lenger bak i tid enn fra utviklingen av den digitale sampleren. Jeg er fristet til å påstå at samplingens historie nesten har to paralelle forløp. Ett forløp handler om å bruke/gjenbruke tidligere innspillinger i en ny sammenheng, som de første Funk/Hip-Hop-DJ-ene gjorde med platespillere på midten av 70-tallet (Grandmaster Flash, DJ Kool Herc, The Sugarhill Gang osv). Dette er kanskje først og fremst en politisk historie.
Her er en link til et bra Lydverket-program om denne historien
Den andre paralellen er utviklingen av den digitale sampleren fra midten av 80-tallet, hvor man så muligheten til å spare i budsjettet ved å erstatte musikere med digitale samplinger, noe som preget lydbildet i lang tid fremover, og som har skapt mange motreaksjoner og også retrobølger i ettertid.
For Cubase finnes noen VST-instrumenter som fungerer på samme måte som en ekstern sampler. Selv bruker jeg en som heter Mach Five